Dags for Music Monday, som vanlig. Hver mandag legger jeg ut sanger jeg digger til slik at du også skal ha noe å digge til. Om du vil se tidligere innlegg i Music Monday, så kan du klikke her.
Oppdaget Miriam Bryants sang Push Play for et par dager siden, og siden har jeg hatt den på repeat. Annerledes og kul, det liker jeg. (Og ja, jeg vet det er onsdag, men tok meg en ganske lang langhelg denne gangen, så derfor kommer dette innlegget nå.)
Det er mye jeg elsker ved musikk, men er det noe jeg liker mer enn det mest åpenbare (altså musikken) så er det albumcovere. Noe å sette på netthinna annet enn bare bokstaver, noe å knytte det musikalse til. Det er det jeg synes er så fint med albumcovere, måten de bare gir deg en liten anelse av hva musikken er og likevel klarer å fortelle alt du virkelig trenger å vite.
Asaf Avidan, Mojos - One Day/Reckoning Song (Wankelmut Remix). Imagine Dragons - Hear Me EP. Justice - Civilization.
Dags for Music Monday, som vanlig. Hver mandag legger jeg ut sanger jeg digger til slik at du også skal ha noe å digge til. Hvis du vil se tidligere innlegg i Music Monday, så kan du klikke her.
Jeg er en så utrolig stor fan av Foxes, og var i ekstase da jeg så at hun hadde en ny sang på Spotify kalt Beauty Queen. Hun har ikke gitt ut noe album og har ingen i planene, men hun har gitt ut mange singler, deriblant denne og andre som Youth, Warrior og Clarity, hvor hun har samarbeidet med Zedd.
Flying is learning how to throw yourself at the ground and miss.
Alle bildene er linket.
Et papirfly flyr ikke den enkleste eller strakeste veien, men så er det kanskje ikke meningen at den skal det heller. Den er ikke perfekt, ei heller vanlig. Den er spesiell og forskjellig utfra hvilke hender som har laget den. Ikke uten feil, men full av særegenheter. Et papirfly flyr ikke den samme veien som alle andre, den flyr ikke engang på samme måte som alle andre. For hver sløyfe og omvei den tar, åpner det seg opp en ny synsvinkel og en ny vei. Kanskje den ender opp et helt annet sted enn hva som var planlagt, kanskje det til og med er like greit? Mulighetene er endeløse, for i lufta er det ingen rett eller gal vei. Lufta er full av usynlige veier, som fører til steder uten grenser.
Vi er alle papirfly. Skjøre byggverk, både enkle og intrikate, som likevel er i stand til å fly. Noen faller som slaver for tyngdekraften, mens andre trosser naturkrefter med sine egne krefter og kappløper med både tid og lyd. Så ikke tenk at du er ordinær, for du er ekstraordinær i det du gjør.
Dags for Music Monday, som vanlig. Hver mandag legger jeg ut sanger jeg digger til slik at du også skal ha noe digge til. Om du vil se flere innlegg fra Music Monday, så klikk her.
Om det er en sang jeg har digget til de siste dagene, så er det Blurred Lines av Robin Thicke. Med beats som vil få i gang dansefoten din og en stemme like fin som Justin Timberlakes, dette er sangen du helt sikkert vil få på hjernen. Lykke til med å få den ut, wink wink
Δ Our lives are not our own. From womb to tomb, we are bound to others, past and present. And by each crime and every kindness, we birth our future.
Δ What is any ocean but a multitude of drops?
Δ Truth is singular. Its "versions" are mistruths.
Δ I understand now, that boundaries between noise and sound are conventions. All boundaries are conventions, waiting to be transcended.
Δ My life extends far beyond the limitations of me.
Quotes og stillbilder fra en genial film ved navn Cloud Atlas. Det er en type film man enten hater eller elsker, og jeg elsker den.
Stardust from PostPanic on Vimeo.
PostPanic director Mischa Rozema's new short film, Stardust, is a story about Voyager 1 (the unmanned spacecraft launched in 1977 to explore the outer solar system). The probe is the furthest man-made object from the sun and witnesses unimaginable beauty and destruction. The film was triggered by the death of Dutch graphic designer Arjan Groot, who died aged 39 on 16th July 2011 from cancer.
The entire team at PostPanic (the Amsterdam-based creative company) pushed themselves in their own creative post techniques to produce a primarily CG short film crafted with love. The film's story centers on the idea that in the grand scheme of the universe, nothing is ever wasted and it finds comfort in us all essentially being Stardust ourselves. Voyager represents the memories of our loved ones and lives that will never disappear.
Rozema says, 'I wanted to show the universe as a beautiful but also destructive place. It's somewhere we all have to find our place within. As a director, making Stardust was a very personal experience but it's not intended to be a personal film and I would want people to attach their own meanings to the film so that they can also find comfort based on their own histories and lives.'
Dette er fotoprosjektet jeg har jobbet med i litt over en måned, kalt Lightworks (les mer her). Jeg er passe fornøyd med resultatet, det første bildet er forresten det er jeg aller mest stolt over, spesielt med tanke på at det var tåke og null sikt. Kveld etter kveld har blitt brukt alene ute i skogen, og jeg er glad jeg er ferdig. Alle de som har sett en skrekkfilm vil forstå. Nå har jeg tenkt til å legge mørket bak meg (så å si), og heller nyte sola.
Det er mye jeg elsker ved musikk, men er det noe jeg liker mer enn det mest åpenbare (altså musikken) så er det albumcovere. Noe å sette på netthinna annet enn bare bokstaver, noe å knytte det musikalse til. Det er det jeg synes er så fint med albumcovere, måten de bare gir deg en liten anelse av hva musikken er og likevel klarer å fortelle alt du virkelig trenger å vite.
Angus & Julia Stone - Down The Way. Coldplay - Mylo Xyloto. B.o.B - Strange Clouds.
Dags for Music Monday, som vanlig. Hver mandag vil jeg legge ut sanger jeg digger til slik at du også skal ha noe å digge til. Hvis du vil se tidligere innlegg i Music Monday, så kan du klikke her.
Fra det britiske bandet BΔSTILLE kommer denne perlesangen fra, ved navn Pompeii. Elsker, elsker denne, så kraftfull og rå.
Dags for Music Monday, som vanlig. Hver mandag vil jeg legge ut sanger jeg digger til slik at du også skal ha noe å digge til. Hvis du vil se tidligere innlegg i Music Monday, så kan du klikke her.
Sangtittelen The Dreamer er så passende for tida. Mannen bak denne nydelige sangen er kjent som The Tallest Man on Earth, tidligere supportartist til Bon Iver, som burde si sitt om musikken hans. Kun en ensom stemme og en gitar, det er noe av det fineste jeg vet. I tillegg så får jeg sett ham i sommer på Slottsfjell, det gleder jeg meg spesielt til!
Det er mye jeg elsker ved musikk, men er det noe jeg liker mer enn det mest åpenbare (altså musikken) så er det albumcovere. Noe å sette på netthinna annet enn bare bokstaver, noe å knytte det musikalse til. Det er det jeg synes er så fint med albumcovere, måten de bare gir deg en liten anelse av hva musikken er og likevel klarer å fortelle alt du virkelig trenger å vite.
Mt. Desolation - Mt. Desolation. Wolf Gang - Suego Faults. Nick Cave & The Bad Seeds - Push The Sky Away.
Jeg ba dere om å gjette hva det nyeste fotoprosjektet mitt var, og noen av dere var ikke så langt unna svaret, som er lystegninger. Altså, fotografi på gresk betyr lys(=foto) og å tegne (=grafi), som ja, grovt sett blir til lystegninger. Jeg vil nærmere bestemt holde på med en kombinasjon av lystegninger og landskap, noe a.la det under.
Ble inspirert til å begynne med prosjektet av denne nettsiden, kalt Lightmark, som har de mest fantastiske bilder du kan tenke deg. Dette har de holdt på med i flere år, så de er mestere innenfor dette feltet rett og slett. Bildene over er kun et lite utvalg, for å si det sånn.
Dette er fra tirsdag i forrige uke, mitt andre forsøk. Holder på å lære meg teknikken og hva jeg skal gjøre når osv, siden det er den største utfordringen for øyeblikket. I tillegg så er jeg alene, så det blir litt vanskeligere, men jeg skal klare det. Er spent på å se hva resultatet blir til slutt, siden jeg ikke vet om jeg vil få til det jeg ser for meg. Skal legge ut resultatet om to uker, så stay tuned.
Dags for Music Monday, som vanlig. Hver mandag legger jeg ut sanger jeg digger til slik at du også skal ha noe å digge til. Hvis du vil se tidligere innlegg i Music Monday, så kan du klikke her.
Det britiske bandet Kassidy briljerer med denne sangen kalt Oh My God. Fikk øynene opp for disse etter å ha sett de varme opp for Lana del Rey i Spektrum forrige (har skrevet om det her). Denne sangen spesielt festet seg, kanskje fordi den var så "syngbar". Se for deg et nesten fullsatt Spektrum synge med til denne. Det er stemning, det.
Jeg har et fotoprosjekt i gang på skolen, noen som vil gjette seg til hva det går ut på? Hint:
Δ Det har noe med overskriften og hva jeg holder på bildet over (altså lys/lommelykt).
Δ Jeg kan bare ta bildene når det er mørkt ute.
Δ Jeg må ha lang lukkertid på kameraet.
Nå burde dere kunne klare det! Ikke? Virkelig? Okei, ett hint til da:
Δ Oversettelsen av ordet fotografi på gresk. Edit: mente betydningen av ordet
Myk gitarspilling fra radioen strømmer inn i det bankende hodet mitt og visker bort alle fysiske påkjenninger fra 4 lange timer av bare rett opp og ned. Tusenvis av lys blinker til meg fra en by jeg ikke vet navnet på. Jeg føler meg fantastisk, enda klokka snart er 12 og jeg skal tidlig på skolen i morgen. Euforien etter å ha mistet konsert-jomfrudommen (aka. se min første konsert) sitter fortsatt igjen, og jeg vet at jeg er hekta. Fra nå av er konserter livet mitt.
Gleden begynte tidlig da oppvarmingsbandet Kassidy gikk på scenen, som for meg gikk fra å være et ukjent band til superstjerner i klasse med U2 på ett vers. Skal ikke mer til enn fire langhåra fyrer med gitarer for å få meg gira, og når de i tillegg kan synge og spille, da er jeg i himmelen. Har hatt sangen deres "Oh My God" på hjernen siden Lana del Gøy-tåka lettet.
Men for en Lana-tåke det var! Da sceneteppet falt og hun kom ut på scenen var egentlig det beste øyeblikket av dem alle, ikke fordi jeg etter flere timers venting endelig fikk sett det jeg kom dit for, men fordi jeg endelig skjønte at dette utrolige mennesket faktisk var ekte. Stemningen (og varmen) på gulvet var til å ta og føle på, og bedre ble det da de første tonene av Blue Jeans kom, etterfulgt av Born To Die.Følelsen av å synge denne "sammen" med Lana del Rey, som jeg hadde gjort så mange ganger før, men denne gangen live, var helt ubeskrivelig. Aldri hadde jeg trodd at jeg kom til å få gjøre det, spesielt ikke første gangen jeg hørte den for rundt 467 dager siden. Så begynte jeg å tenke på hvor mye som hadde forandret seg i den positive retningen siden den gangen, og jeg begynte nesten å grine av lykke fordi hun symboliserte den forandringen.
(Instagram @camillalexandra)
Andre høydepunkter var sangene Cola, American, Summertime Sadness, Video Games, Ride, Gods & Monsters, Million Dollar Man, Burning Desire, National Anthem (ja, alle de) og Without You spesielt, hvor hun hadde meg på "Hello (hello)." Okei, hun hadde alltid hatt meg. Var du på Lana-konserten?
Det her er den fineste, sterkeste, mest rørende videoen som finnes. Illustrasjonene er perfekte og musikken perfekt, men det er ikke det som virkelig betyr noe. Nei, det er ordene til Shane Koyczan som du må lytte til og feste til de små grå.
Det er mye jeg elsker ved musikk, men er det noe jeg liker mer enn det mest åpenbare (altså musikken) så er det albumcovere. Noe å sette på netthinna annet enn bare bokstaver, noe å knytte det musikalse med. Det er det jeg synes er så fint med albumcovere, måten de bare gir deg en liten anelse av hva musikken er og likevel klarer å fortelle alt du virkelig trenger å vite.
Awolnation - Megalitich Symphony. Kanye West - Runaway. The Weeknd - House of Balloons
Dags for Music Monday, som vanlig. Hver mandag legger jeg ut sanger jeg digger til, slik at du også skal ha noe å digge til. Hvis du vil se tidligere innlegg i Music Monday, så finner du de her.
Rå beat, fete lyrics og elskbarhet på nivå med Macklemore og Frank Ocean, J. Cole feat. Miguel får til alt dette i sangen kjent som Power Trip. Pluss for kul lyrics-video, dette er sangen du må sjekke ut!
