It's okay not to be perfect

Følelsen av å holde tilbake tårene, vente til jeg er alene.

Til ingen kan se meg lenger, til jeg slipper å fortelle hvorfor smerten er for stor til å holdes inne. Hvorfor gjør jeg det?

Jeg er ikke perfekt. Ingen er perfekte. Så hvorfor gir jeg meg selv så mye usikkerhet og smerte ved å i det hele tatt prøve?

At klærne og håret og sminken skal være perfekt, at karakterene mine skal være perfekte, at livet mitt skal være perfekt basert på hvordan jeg ser meg selv i forhold til andre og deres syn på hva som er perfekt.

 

Det blir som å plassere en katt blant en hundeflokk og be den om å bli en hund. 

Muligheten finnes bare ikke. Akkurat som at perfekte mennesker ikke finnes. 

Follow on Bloglovin

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits