Tekster

Paperplane

Flying is learning how to throw yourself at the ground and miss.

 

 

Alle bildene er linket.

Et papirfly flyr ikke den enkleste eller strakeste veien, men så er det kanskje ikke meningen at den skal det heller. Den er ikke perfekt, ei heller vanlig. Den er spesiell og forskjellig utfra hvilke hender som har laget den. Ikke uten feil, men full av særegenheter. Et papirfly flyr ikke den samme veien som alle andre, den flyr ikke engang på samme måte som alle andre. For hver sløyfe og omvei den tar, åpner det seg opp en ny synsvinkel og en ny vei. Kanskje den ender opp et helt annet sted enn hva som var planlagt, kanskje det til og med er like greit? Mulighetene er endeløse, for i lufta er det ingen rett eller gal vei. Lufta er full av usynlige veier, som fører til steder uten grenser. 

Vi er alle papirfly. Skjøre byggverk, både enkle og intrikate, som likevel er i stand til å fly. Noen faller som slaver for tyngdekraften, mens andre trosser naturkrefter med sine egne krefter og kappløper med både tid og lyd. Så ikke tenk at du er ordinær, for du er ekstraordinær i det du gjør. 

Concert-virgin


Myk gitarspilling fra radioen strømmer inn i det bankende hodet mitt og visker bort alle fysiske påkjenninger fra 4 lange timer av bare rett opp og ned. Tusenvis av lys blinker til meg fra en by jeg ikke vet navnet på. Jeg føler meg fantastisk, enda klokka snart er 12 og jeg skal tidlig på skolen i morgen. Euforien etter å ha mistet konsert-jomfrudommen (aka. se min første konsert) sitter fortsatt igjen, og jeg vet at jeg er hekta. Fra nå av er konserter livet mitt. 


Gleden begynte tidlig da oppvarmingsbandet Kassidy gikk på scenen, som for meg gikk fra å være et ukjent band til superstjerner i klasse med U2 på ett vers. Skal ikke mer til enn fire langhåra fyrer med gitarer for å få meg gira, og når de i tillegg kan synge og spille, da er jeg i himmelen. Har hatt sangen deres "Oh My God" på hjernen siden Lana del Gøy-tåka lettet. 

Men for en Lana-tåke det var! Da sceneteppet falt og hun kom ut på scenen var egentlig det beste øyeblikket av dem alle, ikke fordi jeg etter flere timers venting endelig fikk sett det jeg kom dit for, men fordi jeg endelig skjønte at dette utrolige mennesket faktisk var ekte. Stemningen (og varmen) på gulvet var til å ta og føle på, og bedre ble det da de første tonene av Blue Jeans kom, etterfulgt av Born To Die.Følelsen av å synge denne "sammen" med Lana del Rey, som jeg hadde gjort så mange ganger før, men denne gangen live, var helt ubeskrivelig. Aldri hadde jeg trodd at jeg kom til å få gjøre det, spesielt ikke første gangen jeg hørte den for rundt 467 dager siden. Så begynte jeg å tenke på hvor mye som hadde forandret seg i den positive retningen siden den gangen, og jeg begynte nesten å grine av lykke fordi hun symboliserte den forandringen.

  

(Instagram @camillalexandra)

Andre høydepunkter var sangene Cola, American, Summertime Sadness, Video Games, Ride, Gods & Monsters, Million Dollar Man, Burning Desire, National Anthem (ja, alle de) og Without You spesielt, hvor hun hadde meg på "Hello (hello)." Okei, hun hadde alltid hatt meg. Var du på Lana-konserten?

To This Day

Det her er den fineste, sterkeste, mest rørende videoen som finnes. Illustrasjonene er perfekte og musikken perfekt, men det er ikke det som virkelig betyr noe. Nei, det er ordene til Shane Koyczan som du må lytte til og feste til de små grå. 

Gutten i den stripete jakka

Okei, så det er en gutt. La oss kalle ham gutten i den stripete jakka. Han hjemsøker tankene mine fra tid til annen, fordi vi hadde en nesten-greie for ganske så lenge sida. Noen ganger kan jeg ta meg selv i å se etter ham på skolen, fordi jeg vet at han er der, et eller annet sted. Jeg kan høre hjertet mitt banke når jeg ser noen som ser ut som ham, og i neste øyeblikk kjenne det synke som en stein når jeg skjønner at det faktisk ikke er det. 

Winter Landscape

Når sant skal sies, så er det ikke han jeg leter etter. Jeg er over ham (på en måte), og det er nok han også. Han er bare et midlertidig bilde av mine innerste drømmer og lensgler, fordi han var den som kom nærmest til å oppfylle dem alle. Drømmer du lett kan finne i ei lita jentes hjerte, kanskje fordi det fortsatt finnes ei lita jente i hvert bankende hjørne av hjertet mitt. Ei som holder fast på håpet om å bli ønsket og elsket en dag. En vakker, vakker dag. 

Winter Sliver {Explore}

//Bildene er linket.

Some Fine Days



Det er vanlig å tenke at det kun er du som har lidd her i livet, men skal jeg fortelle deg en hemmelighet (som egentlig ikke er så hemmelig)? Jeg har også kjent smerte.

Jeg har smakt på endeløse netter hvor det er umulig å sove. Jeg har ligget i tåredammer store som Dødehavet. Jeg har hatt ensomhet som pålegg på brødskiva og jeg har brent meg på tunga av glohett sinne. Og vet du hva?

Det har gjort meg bedre. Fått meg til å kjenne solas varme. Nyte lukta av liljekonvaller. Danse i vannspredere ved midnatt. Spise markjordbær på strå. Sove under stjernene. Lytte til fantastisk musikk. Virkelig levd livet slik det skal leves. Det har gitt meg troen om at fuglene synger i morgen også. Sola vil skinne, og selv om den ikke gjør det, så er den alltid et sted bak de grå skyene. Et eller annet sted. Du må bare vente litt, holde ut i et par sekunder, minutter, timer, dager til. Så er den der, før du vet ordet av det.

Skrev dette i august i fjor, tenkte jeg kunne legge den ut igjen. 

What If Money Was No Object?

Jeg bruker mye av tida mi til å tenke på framtida og hva jeg vil bli - ikke at jeg har klart å komme fram til noe enda. Jeg vingler ofte fra ett yrke til et annet, og hopper så tilbake på det første. Begynner snart å tro at jeg aldri kommer til å klare å bestemme meg, uansett hvor mye jeg tenker på det, men det går fint. Min huskeregel er at alt ordner seg til slutt.

PAD 2007 - 121: Shared Office of a Silicon Valley Grunt

Derimot har jeg en ting klart for meg, og det er at penger ikke skal være noen underliggende grunn til at jeg velger ett yrke framfor et annet. Om det er en ting jeg vet, så er det at jeg kommer til å klare meg uansett hva jeg velger å jobbe som. Derfor vil jeg heller dra på jobb hver dag og elske det jeg gjør, enn å tjene mye og være misfornøyd.

Fant denne videoen på Marte sin blogg, og følte jeg måtte dele den med dere. Bilde: her.

Hva vil du bli?

Speed of Sound

Det er vanlig å tenke at det kun er du som har lidd her i livet, men skal jeg fortelle deg en hemmelighet (som egentlig ikke er så hemmelig)? Jeg har også kjent smerte.

 

Jeg har smakt på endeløse netter hvor det er umulig å sove. Jeg har ligget i tåredammer store som Dødehavet. Jeg har hatt ensomhet som pålegg på brødskiva og jeg har brent meg på tunga av glohett sinne. Og vet du hva?

Det har gjort meg bedre. Fått meg til å kjenne solas varme. Nyte lukta av liljekonvaller. Danse i vannspredere ved midnatt. Spise markjordbær på strå. Sove under stjernene. Lytte til fantastisk musikk. Virkelig levd livet slik det skal leves. Det har gitt meg troen om at fuglene synger i morgen også. Sola vil skinne, og selv om den ikke gjør det, så er den alltid et sted bak de grå skyene. Et eller annet sted. Du må bare vente litt, holde ut i et par sekunder, minutter, timer, dager til. Så er den der, før du vet ordet av det. 

 



 



Reflections

7. juli 2012:

Det var akkurat 105 år siden farfaren min ble født. 07/07-07. Jeg sendte ham en liten tanke mens jeg var på jobb, han faren til faren min som jeg aldri virkelig ble kjent med. Satt han der oppe, bak de regntunge skyene, og så på meg, med sola i ryggen? På småstore meg, full av drømmer og null mot? 

Creature Fear

 




I spent my days longing. Longing for the winds of my past, the dried out tears on my pillow, the loud laughter clinging to my silent mouth, all consumed by an unforgiving present. Those hazy moments filled with clarity.

Sukkerspinn

Det er noe så søtt med oss. Litt klissete til og med, kanskje det er sukkerspinn? Vi har ihvertfall spist for mye av det, for jeg er kvalm. Kvalm av alt sukkerspinnet klistret fast til oss, alt det sukkerspinnet jeg så tankeløst har slukt. Kanskje det ikke bare er sukkerspinnet? Jeg kjenner jeg blir kvalm av tanken på det. Det er visst kke bare sukkerspinnet lenger. 

Vi skal hver vår vei, og aldri gå tilbake. Umulig å gå tilbake. 


© favim

It's okay not to be perfect

Følelsen av å holde tilbake tårene, vente til jeg er alene.

Til ingen kan se meg lenger, til jeg slipper å fortelle hvorfor smerten er for stor til å holdes inne. Hvorfor gjør jeg det?

Jeg er ikke perfekt. Ingen er perfekte. Så hvorfor gir jeg meg selv så mye usikkerhet og smerte ved å i det hele tatt prøve?

At klærne og håret og sminken skal være perfekt, at karakterene mine skal være perfekte, at livet mitt skal være perfekt basert på hvordan jeg ser meg selv i forhold til andre og deres syn på hva som er perfekt.

 

Det blir som å plassere en katt blant en hundeflokk og be den om å bli en hund. 

Muligheten finnes bare ikke. Akkurat som at perfekte mennesker ikke finnes. 

I desire the things which will destroy me in the end

Hun tenkte på han med henne igjen, kjente hvordan magen velkjent knøt seg sammen. Som å spise en sitron. Så surt, men likevel så deilig.


 

Enda en av disse regelmessige sjekkene hennes. Sjekket om hun fortsatt gjemte tårene bak smilet hun så tappert satte opp. Så om det å tenke på dem fortsatt fikk henne til å hive etter pusten. Som å stirre på lyset, og så lukke øynene for å se om lyset fortsatt har en effekt på deg. Se om du fortsatt kan se de fargerike lysene danse bak øyelokkene. Hun kunne fortsatt se lysene.

Åh, som hun skulle ønske de snart forsvant. Men likevel ble.

People are lonely because they build walls instead of bridges

Tenk at en runde rundt sola kan gå så fort. At 356 dreininger rundt oss selv kan gå så ubemerket. For hver dreining har jeg lært litt mer om meg selv, om menneskene rundt meg, om verden. Følelsen av forandring setter seg fast i meg. I virkeligheten forandrer ingenting seg. Ingenting, bortsett fra oss.

IMG_6885

 

Jeg har gått rundt med et syn om at ingenting er slik du tror, et syn jeg overbeviste meg selv om at var sant for så mange år siden. Veggen jeg satte opp skulle beskytte meg. Den skulle beskytte meg fra all smerten jeg ville fått om den ikke hadde vært der. Bak den stod jeg, og tenkte naivt på all dritten jeg slapp. Etter en lang stund hørte jeg latteren fra andre siden og skjønte gradvis at alt jeg gjorde var å stenge gode ting ute av livet mitt.

 

Den var som Berlinmuren. Den var ikke nødvendig.

Little things console us because little things afflict us

Som jeg savner å snakke med deg.. Eller å se deg smile bare fordi jeg sa noe dumt.

Du var solid, bare fordi jeg var vinglete. Du lyttet, bare fordi jeg snakket. Du var der jeg trengte deg, bare fordi jeg trengte deg.

 

Når jeg tenker tilbake så var alt litt bedre.

Sola var litt sterkere. Smilene var litt bredere. Sorgene var litt mindre.

Verden var litt mildere.

 IMG_6383

hits